Å se etter lyset

Det finnes kunst som viser oss verden slik den er. Og så finnes det kunst som insisterer på at verden er mer enn det vi kan se og tenke. Josefine Lyches kunst hører til den siste kategorien. I hennes verden er farge, form, lys, kropp og fantasi ikke adskilte størrelser, men deler av et stort, sammenhengende og sanselig landskap.

I Geometriske Utopier inviterer Lyche oss inn i et rom der geometrien ikke er kald eller fjern. Den begynner å pulsere. Den blir et lite system av håp, en orden som ikke lukker verden, men åpner den, som om linjer, sirkler og lys kunne være spor etter en større ømhet i universet. Den peker ikke bare mot systemer og strukturer, men mot muligheten for dypere sammenhenger mellom den verden vi kjenner og den verden som kanskje finnes like bak den. Utopien er ikke en ferdig modell for en bedre verden. Den er en retning, en bevegelse, et ønske om at noe annet kan finnes.

I mulighetens rom
Geometriske Utopier handler ikke om å presentere en ferdig visjon, men om å oppholde seg i muligheten. Utstillingen inviterer oss til å forhandle mellom det vi vet, det vi tror, det vi sanser og det vi kan forestille oss. Den spør ikke om vi bokstavelig talt tror på andre dimensjoner, kosmiske budskap eller skjulte energier. Den spør heller hva som skjer når vi tillater slike forestillinger å få rom. Hva skjer når kunsten får være et sted der virkeligheten kan utvides, der konturene av etablerte sannheter blir litt løsere, litt mer porøse, slik at nytt lys – ny erkjennelse – kan slippe inn?

Det er et viktig spørsmål i dag. Vi lever i en tid styrt av kontroll, dokumentasjon og målbarhet. Det meste skal registreres, forklares, analyseres og effektiviseres. Samtidig er samtiden full av kriser som gjør fremtiden vanskelig å forestille seg: klimakrise, krig, uro, teknologisk akselerasjon og en ufattelig strøm av informasjon. I en slik tid kan det virke naivt, kanskje til og med uansvarlig, å snakke om skjønnhet, lys, håp og transcendens. Men kanskje er det nettopp derfor slike erfaringer trengs.

En orden bak verden
Geometri forbindes gjerne med orden. Med struktur, proporsjoner, systemer og matematiske prinsipper. Utopi peker mot noe som ennå ikke finnes, eller som kanskje aldri kan finnes helt: en forestilling om en annen og mer harmonisk verden. Når disse ordene settes sammen, oppstår et bilde av et univers der form og håp henger sammen. Et univers der geometrien ikke bare er dekorasjon eller komposisjon, men en mulig struktur bak virkeligheten.

Josefine Lyche knytter dette til forestillingen om et perfekt, evig og harmonisk univers bygget på matematiske og geometriske prinsipper. Vi kan tenke på Platons idéverden, der den sansbare verden bare er et ufullkomment gjenskinn av en mer fullkommen virkelighet. Vi kan tenke på de platonske legemene, disse grunnformene som gjennom historien har blitt tillagt kosmologisk og metafysisk betydning. Og vi kan tenke på hvordan kunstnere, filosofer, mystikere og matematikere igjen og igjen har forsøkt å forstå om verden har en skjult orden.

Bildet som portal
Et viktig spor i utstillingen er tanken om bildet som portal. Den russiske teologen og filosofen Pavel Florenskij beskrev ikonet som mer enn et bilde: det var et vindu, eller en dør, mot en usynlig virkelighet. I denne tradisjonen er ikke bildet først og fremst en representasjon av verden slik vi ser den. Det er snarere en åpning mot en annen form for erfaring. På lignende vis kan Lyches arbeider forstås som portaler – ikke fordi de forklarer det usynlige, men fordi de inviterer oss til å nærme oss det. Dette er særlig tydelig i serien Halo I–IX, ni runde malerier der haloen trer frem som både naturfenomen, kosmisk sirkel og hellig glorie. En halo kan oppstå når lys brytes i iskrystaller i atmosfæren. Samtidig kjenner vi den som den lysende sirkelen rundt hodet i ikonmalerier og kirkekunst, der den markerer det opplyste, det hellige, det som ikke bare tilhører den vanlige menneskelige sfæren.

I Lyches malerier møtes disse betydningene: naturfenomenet, ikontradisjonen, den kosmiske sirkelen og maleriets egen fargeverden. Hun har sett på ikoner i samlingen etter sin mor, der glorien ofte er flerfarget og rund. Hun har også hentet inspirasjon fra illustrasjoner av skapelsesberetningen i Nürnbergkrøniken fra 1493. Disse maleriene kan ses som portaler. Vinduer til det hinsidige. De forsøker ikke å avbilde lyset, men å nærme seg lyset som erfaring.

Abstraksjonens kosmiske slektskap
Her finnes også en tydelig kunsthistorisk linje til kunstnere som Hilma af Klint, Emma Kunz, Vasilij Kandinskij, Kazimir Malevitsj og Mark Rothko. Dette er kunstnere som på ulike måter brukte abstraksjonen til å nærme seg det åndelige, det kosmiske eller det usynlige. Hos dem er abstraksjonen ikke bare et formalt språk, men en måte å undersøke virkeligheten på.

Hilma af Klint malte diagrammer for åndelige verdener. Kandinskij så farger og abstrakte former som noe som kunne gå utenom den materielle verdens logikk og berøre sjelen direkte. Malevitsj søkte et nullpunkt og et nytt rom gjennom det suprematistiske bildet. Rothko ville at de svevende fargeflatene skulle bli steder for intens følelsesmessig erfaring – tragedie, ekstase og ærefrykt. For Emma Kunz var kunsten et kosmisk forskningsverktøy, en måte å kartlegge usynlige dimensjoner gjennom geometri, pendel og tegning.

Lyche skriver seg inn i denne tradisjonen, men uten å gjenta den på en høystemt eller alvorstung måte. Hos henne går det spirituelle hånd i hånd med populærkultur, science fiction, cosplay, manga og samtidens visuelle overskudd. Det gir arbeidene en særegen dobbelthet. De kan være vakre og rare på samme tid. Presise og lekne. Høystemte og humoristiske. De henter energi både fra kunsthistoriske forestillinger om det sublime og fra den visuelle kulturen som omgir oss i dag.

Mellom tro og skepsis
Denne blandingen er viktig. Lyche behandler ikke det esoteriske som et lukket system vi må tro på. Hun bruker det snarere som et poetisk og visuelt materiale. Forestillinger om andre dimensjoner, utenomjordisk intelligens, auraer og kosmiske budskap blir ikke påstander, men åpninger. De gir oss bilder å tenke med. Kanskje er det også derfor utstillingen kjennes så befriende. Du trenger ikke å velge mellom tro og skepsis, mellom alvor og ironi, mellom kunsthistorie og populærkultur. De får eksistere samtidig. Verkene kan leses som abstrakte komposisjoner, som sanselige materialstudier, som kosmiske tegn, som humoristiske spekulasjoner eller som stille meditasjoner over lys. Ingen av lesningene utelukker de andre.

I vår tid har det mystiske fått en merkelig status. På den ene siden lever vi i en teknologisk og vitenskapelig orientert kultur. På den andre siden finnes interessen for astrologi, alternative virkelighetsforståelser, science fiction, spiritualitet og okkulte symboler overalt i samtidskulturen. Det kan tolkes som et symptom på forvirring, men også som et uttrykk for lengsel.

Lyche tar denne lengselen på alvor. Hun åpner for undringen som en aktiv kraft. Ikke som flukt fra verden, men som en måte å utvide virkeligheten på. I stedet for å si: «Slik er verden», spør hun: «Hva om verden også kan være dette?»

Det kosmiske i materialet
Samtidig er Geometriske Utopier forankret i det konkrete. Materialene er tydelige: hår, flater, relieffer, lys, farge, rom. De kosmiske og metafysiske manifesteres i kroppen og arkitekturen. Det er nettopp i møtet mellom det materielle og det immaterielle at arbeidene får kraft. De peker utover, men de står her. De antyder andre dimensjoner, men de gjør det gjennom fysiske materialer vi kan se, bevege oss rundt og forholde oss til.

Disse materielle manifestasjonene kan være psykopomper, muser, utenomjordiske vesener – eller kanskje en henfaren oldemor på besøk fra det hinsidige, som kunstneren selv sier med et smil. Men de kan også ses helt enkelt som abstrakte fargekomposisjoner. Det er denne dobbeltheten som er fin. Verkene krever ikke at vi velger mellom det mystiske og det konkrete. De lar begge deler være til stede samtidig.

Å se gjennom lyset
Det interaktive verket Mot Lyset 2026 er en direkte hommage til Jakob Weidemanns maleri Mot Lyset fra 1976. Med femti år mellom verkene viderefører Lyche deres felles lengsel etter det skjønne og en bevegelse mot lyset. I stedet for å male et bilde av denne bevegelsen, gir hun publikum et redskap for å erfare verden annerledes. Brillene kan tas på. De kan brukes i utstillingen, men også tas med ut i verden. Når man ser mot lyset med brillene på, får alt en spektrumfarget glorie.

Det er en enkel gest, men den rommer mye. Plutselig er ikke kunstverket bare noe vi ser på. Det er noe vi ser gjennom. Det forandrer ikke verden i seg selv, men det forandrer vår persepsjon av den. Og kanskje er det nettopp det kunsten ofte gjør på sitt beste. Den endrer ikke nødvendigvis virkeligheten direkte, men den endrer måten vi møter virkeligheten på. Med brillene blir verden litt mer halo. Litt mer ikon. Litt mer kosmisk. Litt mer underlig. Det er en påminnelse om at det fantastiske ikke alltid ligger langt borte. Noen ganger ligger det i et lite skifte i hvordan vi ser.

Mellom Steinkjer og universet
På den måten oppstår det en fin spenning mellom det lokale og det grenseløse. Utstillingen vises i Steinkjer, i et rom knyttet til Weidemanns arv, men den åpner samtidig mot universet, mot andre verdener, mot forestillinger som ikke lar seg plassere geografisk. Dette møtet mellom sted og kosmos er karakteristisk for Lyches kunst. Hun gjør ikke det kosmiske fjernt og utilgjengelig. Hun trekker det inn i rommet, inn i kroppen, inn i blikket.

Josefine Lyche gir oss ingen ferdig utopi. Hun gir oss et rom der vi kan se opp, innover, og gjennom. Hun gir oss former som lyser i utkanten av forståelsen, materialer som synes tå huske andre verdener, tegn som vi ikke fullt ut kan dechiffrere. Kanskje er det naturen selv som kommuniserer gjennom koder vi ennå ikke har lært å lese. Det er en vakker tanke. Og en tanke som også rommer en viss ydmykhet. For den minner oss om at menneskets måte å forstå verden på ikke nødvendigvis er den eneste. Kanskje finnes det mønstre, sammenhenger og språk vi ikke har tilgang til ennå.

Geometriske Utopier kan derfor forstås som en utstilling om lengsel etter sammenheng. Mellom kunsthistorie og populærkultur. Mellom kropp og univers. Mellom det synlige og det usynlige. Mellom det vi kan forklare, og det vi bare kan erfare.

Marianne Zamecznik
Kurator, Trondheim Kunstmuseum