Omvei gjennom skogen
3. oktober – 20. desember
“Omvei gjennom skogen” - Kim Hiorthøy
Foto: Susann Jamtøy
Kim Hiorthøy (f. 1973 Trondheim) bor og arbeider i Oslo. Han har sin utdannelse fra Kunstakademiet i Trondheim, School of Visual Arts (New York) og Det Kongelige Danske Kunstakadami (København). Kunstnerisk arbeider Kim Hiorthøy i et meget vidt felt. I tillegg til et omfattende kunstnervirke, er han forfatter, musiker, regissør og av og til grafisk designer. Alt preges av hans særegne uttrykk.
Av senere soloutstillinger er Hullet I veggen, Kunstnernes Hus, 2022 (Oslo), Not a Novel, STANDARD, 2022 (Oslo), Better Worse, Galleri Dropsfabrikken, 2019 (Trondheim), On the Way to Work, STANDARD, 2019 (Oslo). Hiorthøy er innkjøpt i samlinger som Nasjonalmuseet i Oslo, Telenor Art Collection, Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand og Norsk kulturfond, Oslo.
Kim Hiorthøy er tidligere utstilt i Nils Aas Kunstverksted i 1999.
Kim Hiorthøy - Omvei gjennom skogen
Tekst ved Christa Barlinn Korvald
Kim Hiorthøy har utstilling på Nils Aas Kunstverksted. Åpninga er 3. oktober. Jeg trodde åpninga skulle være før, men er letta nå. Kim sier utstillingsteksten kan bli ferdig helt tett opp mot åpning. Det gir mening, tekstene er ofte enkelt satt opp på A4-ark. Stift i hjørnet. Men de på galleriet vil ha teksten så fort som mulig. Kim henger etter med forberedelsene. Jeg får meldinger fra han:
Jeg skulle ha invitert deg til verkstedet for lenge siden.
Jeg er sen med alt.
Kim har arbeidet med å lage og vise fram ting i snart 30 år. Som kunstner, illustratør, musiker, grafisk designer og filmskaper. Det er mange som beskriver han som multikunstner. Jeg hørte mye på musikken hans da jeg var tenåring og i mange år har jeg vært inspirert av hvordan tegningene hans virker som umiddelbare, naturlige måter å tegne ned et øyeblikk på. Streken følger bildene i hodet. Moser ideene ned i arket. Det virker som streken i bildene hans skal gripe om noe, og med skjelving og famling etter å fange noe før det forsvinner, og blir til et bilde, et portrett, en situasjon.
Vi møtes i god tid før utstillinga (et halvt år før åpning). Det er kaldt, tørt og frossent i Oslo når jeg besøker verkstedet hans. Kim lager kaffe. Vi snakker om å lage ting og prøve å forstå hva man holder på med. Og hvorfor man fortsetter selv om man ikke forstår hvorfor det kjennes bra å tegne ansikter eller fugler og trær man ser eller skulle ønske man hadde sett. Vi snakker om hva som er en god tegning. Disse spørsmålene kjører i sirkler i hodet mitt hver eneste gang jeg tegner. Jeg tegner ofte ting jeg ser. Oppsøker situasjoner som jeg tenker er viktige å dokumentere på andre måter enn med kamera. Jeg tegner rettssaker, mennesker, skogområder og ting jeg lengter etter. Ansiktene jeg tegner sitter ofte rett foran meg. Jeg ser på huden og leppene, lys i øynene, ryggen som bøyer seg eller retter seg opp. Er alltid nervøs for hva de tenker om tegninga jeg lager av dem.
Kim tegner ansikter hver dag. Fjes han forestiller seg, mens han sitter for seg selv. På verkstedet viser han meg fjestegningene. Ansiktsuttrykk som er interessante uten at han vet hvorfor, men det er et eller annet der som har seilt forbi og festa seg. Fjesene i tegningene hans fyller hele arket og ser på meg, eller ser bort, ser flaue ut, sinte eller som de holder noe hemmelig. Vi snakker om tempo og intensitet i tegning. Retninger og bevegelse. Hvordan en strek kan være veldig tilstede eller være slapp og ha gitt opp å bli noe. Noen steder har han fylt inn store flater som om han bare ville bli ferdig med tegninga kjapt. Andre steder er blyantbevegelsene tilstede og nærværende gjennom hele tegninga. Harde nedtegninger av hud og rynker. Noen av ansiktene er bare enkle streker, men blikket i fjesene er raske og intense. Jeg husker at de sa i barnehagen at man måtte fylle ut hele arket for at tegninga skulle være klar. De sa at strekene skulle gå vertikalt når jeg tegna gress og horisontalt når jeg tegna hav.
Unnskyld at jeg er super super sen med å svare – en hel uke ser jeg nå!
Jeg sender deg bilder i overimorgen aller senest, ti kniver i hjertet.
Jeg blir roligere for hver unnskyldning fra han. Jeg blir letta når jeg skjønner at Kim er dårlig på frister, svare på mail og sende ting i tide. Jeg har alarmer, skjemaer, kalendere. Det skal ikke være noe problem med alle disse hjelpemidlene, men fingrene har likevel gnagemerker, og målsetningene blør inn i hverandre. Famlinga kommer aldri til å gå over. Samtidig den piplende frykten: hva hvis jeg får alt på stell?
Kims høyrehånd er den som kan kutte brød og skrive lange, raske setninger (den ansvarlige hånda). Han forteller at han hele livet som kunstner har nærma seg arbeidet med en slags venstrehåndsteknikk. Jeg lurer på om det er en måte å ikke gå helt inn for noe, ikke sluke alt på en gang.
Jeg skriver til Kim når sommeren nærmer seg. Vi har ikke snakka sammen på en stund og jeg lurer på hvordan det går. Han svarer at han fortsatt ikke helt vet hvordan utstillinga blir eller hva han skal stille ut. Han forteller at arbeidet stort sett alltid har kommet av seg selv, ideene, prosessene, flyten. Men at det de siste årene har vært annerledes, samtidig som han selv har det ganske bra. Motsetninger er både verdifulle og en pine når man skal lage ting. Motsetningene mellom å gå inn i noe og fordype seg for sin egen skyld, samtidig som man vet at det man lager er noe alle skal få se. Motsetningen mellom å tegne for å nærme seg noe man ikke forstår, samtidig som at det kjennes så godt å skjønne hva man driver med. Er det mulig å lage famlende arbeider hvis man egentlig har det ganske bra?
Jeg spør Kim om vi kan treffes fordi jeg vil tegne et portrett av han. Vi møtes på Solli plass. Portretter er en vanskelig sjanger. Det er vanskelig å få det til å ligne og det er vanskelig å gjøre det til et interessant bilde. Det aller vanskeligste er å tegne noen og vite at man skal vise det til den man tegner etterpå. Av og til blir de glade, av og til blir de veldig skuffa og prøver å skjule det. Det siste skjer ofte de gangene jeg selv er fornøyd med tegninga og tenker den blir bra. Denne erfaringa gjør den enda mer umulig. Kim sitter fornøyd på Solli plass, med et stort skjerf og en varm jakke og ser ut på menneskene. Jeg tegner håret og ørene. Det oransje skjerfet. Folk jeg tegner syns alltid at de ser gamle ut på tegningene. Rynkete og bøyde. Vil ikke at Kim skal tenke jeg syns han ser gammel ut. Men å tegne noen er en umiddelbar øvelse. Jeg må legge vekk tanker og forestillinger for at det skal bli bra. Jeg må tillate meg selv å ikke forstå hva jeg holder på med. Og det er kanskje det Kim er god på. Å fortsette i forvirringa uten å vite hvor.
Han sier han ikke trenger å se tegninga når den er ferdig, han er mer interessert i situasjonen: en mulighet til å sitte i ro.
Etter sommeren finner jeg ikke tegninga jeg lagde av Kim og skjønner at jeg har glemt den på Nasjonalbiblioteket hvor jeg jobba den uka. Muligens er tegninga arkivert i lagrene der og blir værende blant støv og mørke. Eller kasta, makulert og forma om til nye ting. Jeg er glad den ble borte i mylderet. Hva er det med famling og kaos som kjennes så trygt?
Jeg har ingen tittel på utstillingen, eller tittel på noen av verkene (enda) eller noen overordnet tematikk som jeg jobber med.
Virkelig unnskyld. Takk for at du skriver null stress.
Kaoset og det uperfekte gir en følelse av å hele tida være i bevegelse. Venstrehåndsteknikken. En måte å beholde kontroll ved å ikke å ha kontroll. Når livet kjennes på plass, riktig og bra, blir derimot famlinga borte. Jeg blir frista til å lage kaos i livet mitt så jeg kan tegne det og slippe å ha kontroll og derfor beholde kontroll. Jeg prøver å skjønne hva som beveger seg og er interessant. Skille det vekk fra det som bare er strev, uro og forfengelighet. Hva det er som stikker ut, er uklart, spennende eller, som vennen min Herman sier: det som klør. Det klør og man klarer ikke la være å klø. Blod og hevelse, likevel er det pirrende. Det er det som gjør at man holder på og vil lage eller tegne noe. Det kan beskrives som skumring, man kan såvidt se det og samtidig ikke. Fortsetter å kikke. Jeg tenker på skumring og snø under grantrær, det som ligger skjult blant greinene.