Rina Charlott Lindgren og Mattias Härenstam
Skyggene som danser rundt lyset
7. mars – 24. mai 2026
Rina Charlott Lindgren og Mattias Härenstam har begge tidlige hatt hver sin separatutstilling i Nils Aas Kunstverksted. Nå skal de finne sammen og gå i dialog med verk av Nils Aas, i det som blir den første utstillingen i Nils Aas Kunstverksted sitt 30-års jubileum.
Skyggene som danser rundt lyset
Av Gustav Svihus Borgersen
Nils Aas er sammensatt. Han gjorde så mye, i så store mengder. Men en slags formmessig klarhet går igjen. En idé om å fange noe helt essensielt. Bort med krimskrams og detaljer fordi alt må med. Han skjærer det ofte ned til en formmessig entydighet, som igjen blir så talende for hva enn det var han skulle formidle ideen om eller følelsen av eller historien til. Og selvfølgelig også med treet som et hovedmateriale, noe som i sin tur fører oss nærmere noe nært. Nært menneske, nært naturen og kanskje slik også til menneskenaturen.
Da jeg først ble invitert til denne sammensettingen av kunstnere – Nils Aas, Rina Charlott Lindgren og Mattias Härenstam – brast det ut av meg et lite «Jævla bra kombinasjon!». Jeg vet ikke helt hvorfor, men det har nok noe å gjøre med at det umiddelbart åpnet seg en bakdør inn mot alt det som er Nils Aas’ kunstnerskap. Hvorvidt det var et mørke som plutselig ble så forlokkende, eller det bare var overraskelsen, er det ikke mye vits i å spekulere i. Men det blir litt som å se noe man er så vant til, med lyset dimmet litt ned, slik at det vante nettopp får et litt mer underlig eller dunkelt drag over seg.
Til denne utstillingen er det valgt ut et verk av Nils Aas kalt «Jørgen», en treskulptur som også går under navnet Fuglemannen. Aas har selv sagt at det er basert på en virkelig kar fra Straumen og kunstnerens egen oppvekst. «Han snakket ikke så mye med folk, men klatret heller opp i et tre for å snakke med fuglene» er det sagt om ham. Skulpturen er nettopp så distinkt og underfundig som Aas kunne bli. Lange formasjoner av trestammer og trekroner – for så å bli kronet av dette bittelille hodet med hatt som titter rundt opp fra toppen.
Nils Aas - Fuglemannen /Jørgen, tre/or (u.å.) Foto: Nils Aas Kunstverksted/ BONO
Det er en sjarmerende annerledes og hverdagsanekdotisk historie fra Aas’ egen oppvekst. En litt annerledes type, som kanskje heller fant nærhet og mening med fugler og trær fremfor det sosiale spill med alle dets konvensjoner og normer. Men i denne settingen blir ikke fremstillingen av en helt virkelig person mindre kjærlig, bare litt underliggjort. Som når surrealisten Max Ernst i Nils Aas’ eget fødeår i 1933 klippet ut illustrasjoner fra viktoriatidens encyklopedier og romaner og satte dem sammen til nesten skremmende nye bilder, av fugler iført smoking og løver som jager kvinner i kjoler gjennom nattlige korridorer. Det vante og kjente, bare skrudd og tvistet litt på, til det plutselig blir nokså fremmed.
Rina Charlott Lindgrens bilder har nettopp noe av den drømmelogikken over seg. Ikke så konkret målbare, som hjerterytme eller armstyrke, men likevel gjenkjennelig som når vi prøver å skjønne hvordan vårt eget drømmende hode om natten har klart å komme frem til…så forstemmende eller absurde situasjoner. Gjenkjennelig, men med en helt annen logikk. Et brennende tre åpner seg nesten opp mot oss i blyanttegningen «Silhouette» (2023), som om det er i ferd med å fortæres av en brann som ulmer fra innsiden.
Rina Charlott Lindgren - Silhouette, 2023, blyant på papir.
Utstillingstittelen «Skyggene som danser rundt lyset» er hentet fra Mattias Härenstams skulptur med samme navn fra 2022. De fem formasjonene, laget hovedsakelig av tre, kretser og flakser rundt denne ene nakne lyspæren. Det livet man klarer å lokke frem ved å tenne en enslig, stille lampe i skogen om natten, er en liten, men likevel virkningsfull påminner om alt det vi ikke ser rundt oss. Vi vet det er der, men vi ser det ikke. Insektene og dyrene som lever om natten, rottene som alltid befinner seg like under føttene våre. Eller kanskje også de følelsene som ligger gjemt i oss, skapt av opplevelser og tanker, som ut fra det riktige ordet eller bildet plutselig kan komme strømmende til overflaten hos oss alle.
Mattias Härenstam - Skyggene som danser rundt lyset (Utsnitt)
Eik, bøk, bjørk, jutevev, jutetråd, tau, tjære, stål, kjetting, lys. 2022
Noen av figurene i nettopp denne skulpturinstallasjonen ser nesten litt hengte ut, døde. Noen ser bandasjerte ut. Fragmenter av kropper, er det fugler? De flakser rundt lyset. Lekende, men kanskje også litt truende. I skulpturen «Il Nascondiglio» (Skjulestedet) (2023) fungerer den gamle arbeidspodesten til den store norske billedhoggeren Fritz Røed (1928–2002) – som levde parallelt med Nils Aas – som fundament for en skulptur i oliventre og kalkstein. Først er det bare trematerialer man ser, men så, jamfør verkstittelen som peker mot et skjulested, ligger en mørkere stein gjemt i formen. Noe tyngende og dystert, gjemt i buken på den grasiøst svungne formen. Bruken av krakken til en eldre og avdød kunstnerkollega gir verket en nerve av arv, noe som kan være like tyngende som det kan være styrkende.
«De er visuelle landskaper som beveger seg mellom det synlige og det skjulte, mellom fantasi og virkelighet», skrives det om Lindgrens tegninger. Men nettopp denne mellomtilstanden som later til å hviske things are not what they seem til oss, finnes også i treverkene hennes. Skulpturen ser nettopp ut som blåskriblete ark, som er sammenkrøllet for så å bli åpnet litt opp igjen – som en idé som først ble forkastet, for så å bli gitt en nølende ny sjanse. Men at det hele er et solid stykke tre – materialet ordinært papir opprinnelig stammer fra – skaper denne følelsen av at noe er i forandring her. Bildene og skulpturene hennes blir landskaper mellom steder eller tilstander.
Nils Aas ligger tett på hverdag og hverdagspraksis. Hoggestabben, nærmiljøet. Men altså med denne forenklingen i form. Essensen av hva han ønsker å få frem av historie, karakter eller form. Når han lager et grovt utskåret sjakkbrett i tre, tenker jeg det handler om å finne sjakkbrettets karakter. Men i denne konteksten tror jeg kanskje like mye at det handler om spill, balanse og risiko. Slik har jeg sjeldent tenkt om Nils Aas. Men selvfølgelig er dette også der, i hverdagen og hverdagspraksisen. Menneskenaturen og samspillet mellom mennesker. Vi lever sammen, men også alene i oss selv. Skyggene som danser rundt lyset, lokker frem denne siden ved Nils Aas. Lindgrens arbeider preges av atmosfære og det utydelige. Härenstams verk er ladet med spenning og uro.
Nils Aas representerer i mange sammenhenger et slags lys – en klar form og en klassisk modernistisk presisjon. Formene er reduserte, stabile og ofte lesbare. Men nettopp denne reduksjonen åpner også for en annen dimensjon: Når detaljer fjernes og formen konsentreres, oppstår det et rom for tolkning. Rina Charlott Lindgren og Mattias Härenstam lar skyggene tre frem rundt Aas’ arbeider.
- Gustav Svihus Borgersen, 04.03.2026
Rina Charlott Lindgren sin praksis tar utgangspunkt i tegningen, men viser også et mangfold av materialbaserte utforskninger som går på tvers av metoder, teknikker, materialer og tid.
Tidligere verk av sammenkrøllet papir, dekket av grafitt, har fungert som utgangspunkt for skulpturer i tre, som verket XXIV (Imitasjon) og Foranderlig. I disse arbeidene vises tydelige spor av treskjæringen, og treets materialitet kommer til uttrykk på en direkte måte. Samtidig som materialitet og prosess er fremtredende i trearbeidene, kan formene assosieres med noe utenfor skulpturene i seg selv, som landskap, hav eller bergarter.
I tegningene utforsker Lindgren naturen gjennom minner, emosjoner og personlige fortolkninger. De er visuelle landskaper som beveger seg mellom det synlige og det skjulte, mellom fantasi og virkelighet. Landskap oppløses i tåke, usynlige speilinger trer frem, og figurer smelter inn i hverandre og danner et mystisk univers – et sted som like gjerne kan befinne seg i en fjern fortid som i fremtiden eller i en parallell virkelighet.
Rina Charlott Lindgren (f. 1983 i Tromsø) bor i Lofoten og har en mastergrad fra Kunstakademiet i Trondheim. De siste årene har hun hatt separatutstillinger på Galleri Haaken (Oslo), Kjøpmannsgata Ung Kunst (Trondheim), Kunstgarasjen (Bergen), og på Nordnorsk kunstnersenter (Svolvær). Hun har deltatt på Høstutstillingen, Norske Kunsthåndverkeres Årsutstilling på Nasjonalmuseet, og er for tiden aktuell på Kvenbiennalen/Kväänbiennali og Nordic Noir på British Museum, London. Lindgrens arbeider er innkjøpt av blant annet NRK, Telenor, British Museum, Equinor, NTNU, og Nordnorsk Kunstmuseum.
Lindgren er tidligere utstilt i Nils Aas Kunstverksted i 2021.
Mattias Härenstam arbeider med ulike medier: skulptur, installasjon, video/ film og tresnitt. Verkene hans refererer til ulike situasjoner, men er knyttet til den samme underliggende tematikken; situasjoner hvor kontrollen går tapt og alt det undertrykte kaoset kommer til overflaten.
Mattias Härenstam (født 1971 i Gøteborg) er utdannet på Kunsthøgskolen i Bergen og Städelschule i Frankfurt am Main. Han bor og arbeider i Oslo med skulptur i tre og stein og tresnitt. Härenstam har hatt en omfattende kunstnerisk virksomhet med mange utstillinger og oppdrag i inn- og utland, blant annet med separatutstillinger ved Vigelandmuseet og Stavanger Kunstmuseum. Verkene hans er blant annet innkjøpt av Nasjonalmuseet, KODE, Stavanger Kunstmuseum og Haugesund Billedgalleri og han har laget store offentlige skulpturer som f eks i Naturhistorisk Museum i Bergen, Langøyene utenfor Oslo og ved Pilgrimsleden i Hamar.
For tiden arbeider han med noen steinskulpturer til Lademoparken i Trondheim.
Härenstam er tidligere utstilt i Nils Aas Kunstverksted i 2015.
www.mattiasharenstam.com